Post by Erik NaggumPost by Frode HansenHvis en ammunisjon er inhuman på en militær slagmark - hvorfor er den
plutselig noe mindre sådan ved håndhevelse av lov og orden?
Fordi soldater er utkommandert til å kjempe noen andres krig.
Forbrytere er sine egne herrer og har det endelige ansvaret for
sine handlinger. Det er politiets oppgave å stanse dem, så de
er faktisk ansvarlig for politiets handlinger mot dem, også.
Vil du ikke skytes av politiet, er det et lite antall temmelig enkle
regler du må følge.
Utsagnet overfor og debatten forøvrig krever noen kommentarer, selv om
det når dette skrives er over en måned siden diskusjonen ble startet.
Hvis politiet skyter mot mennesker, er /selvsagt/ politiet ansvarlig for
sin handling - lik enhver annen. Hvorvidt samfunnet erkjenner dette
ansvaret er en annen sak. Det er heller ikke dekkende for
problemstillingen og dens alvor å si at "Vil du ikke skytes av
politiet, er det et lite antall temmelig enkle regler du må følge."
Saken er at når det gjelder noe så alvorlig som liv og død, om
skyting mot mennesker og hvilke fullmakter statens maktapparat skal få
anledning til å bruke, har vi ikke råd til å holde oss med
oppfatninger om at den politiet skyter på pr. definisjon er en
forbryter som "egentlig" selv er ansvarlig for at han/hun blir gjort
til et mål for politiets (ekspanderende) kuler.
Derfor kan vi umulig slå oss til ro med å si at det er opp til
enkeltindividet å handle slik at han/hun ikke blir skutt av politiet.
Et slikt syn baserer seg på at politiet nå og til alle tider fortjener
en ubegrenset tillit i forhold til sin maktbruk og resultatene av den.
Hvis politiet skal kunne gjøre seg fortjent til den tilliten de i
siste instans er avhengig av, er det imidlertid nødvendig at politiets
maktbruk utfolder seg innen visse definerte og vedtatte rammer. Det
kan i den forbindelse hevdes at det fremstår som tvilsomt om en adgang
til å skyte på mennesker med ekspanderende ammunisjon er forenlig med
de prinsipper som politiets virksomhet må tuftes på for å fortjene
tillit i befolkningen.
Dessverre vil det ikke alltid være slik at en "skarp" situasjon er så
enkel som at den farlige og hensynsløse ugjerningsmann utsetter andre
for livsfare og derfor må stoppes med alle midler, uansett hvor
drastiske. Selv i tilfeller hvor det tilsynelatende foreligger slike
situasjoner, vil der alltid være usikkerheter og avveininger og
muligheter for å gjøre feil. Da er det ønskelig at de feilene som
gjøres, og som det ikke står i menneskelig makt å eliminere siden
mennesker er feilbarlige, ikke får mer alvorlige følger enn høyst
nødvendig.
Post by Erik NaggumSoldater har ikke denne valgfriheten og det er viktig
at de som utsetter dem for livsfare gjør hva de kan for
å redusere risikoen deres. Målet er å vinne krigen,
ikke å stanse soldatene. Alle disse forskjellene
er betydelige.
I forhold til hvilke relevante faktorer er de betydelige?
Forskjeller av enhver art har utelukkende den betydning vi tillegger
dem, de gir i seg selv ingen retningslinjer. At målet er å seire i
strid, tilsier ikke dermed at dette målet ikke skulle inkludere å
uskadeliggjøre sine fiender med ethvert forhåndenværende
middel, inkludert bruk av ekspanderende ammunisjon. Tvert i mot vil
det kunne argumenteres for at ekspanderende ammunisjon er tjenlig til
bruk i krig, fordi stoppeffekten (og muligheten for dødelig utgang) er
større. At det er slik, kan leses ut av argumentasjonen /mot/
ekspanderende ammunisjon: Det henvises til verdiladede begreper som
"inhuman" og "påføring av unødig lidelse." Verdenssamfunnet har
avgjort at ekspanderende kuler er for inhumane til at de kan
tillates i krigen fordi de forvolder meget store skader på offeret. En
slik avgjørelse er slett ingen selvfølgelighet; men et resultat av et
bevisst valg om å la en bestemt etisk norm være gjeldende.
Men dersom vi aksepterer at denne normen skal gjelde i krig, må
spørsmålet i neste omgang stilles hvorfor den samme omsorg for humane
prinsipper og vern mot unødig lidelse /ikke/ skal gjelde for de som
beskytes av politistyrker. Det dilemmaet kan ikke løses med henvisning
til at den som skytes på av politiet er en "forbryter" eller
"kriminell," som gjennom sine handlinger selv er ansvarlig for at han
eller hun skytes på. Dette gjelder også selv om vi tar i betraktning
at soldater er utkommandert i krig og derfor sies å være uten kontroll
over den situasjon de måtte komme i. Den som skytes på med skarp
ammunisjon er bestandig uten kontroll, ansvaret for det potensielt
invalidiserende eller dødbringende treff er skytterens og vil alltid
være skytterens. Ansvaret for bruk av vold kan aldri overføres til
offeret med henvisning til offerets oppførsel eller handlinger. Det
gjelder også når volden utføres for å avverge en enda verre og
farligere form for vold, som i de tilfeller hvor skillelinjene er så
klare at en forbryter med livsfarlig redskap utsetter andre for livsfare
slik at den i sum beste løsning som medfører minst pine er å
uskadeliggjøre forbryteren med vold. Ethvert individ er etisk og praktisk
ansvarlig for sine handlinger, det gjelder også den polititjenestemann
eller -kvinne som skyter et menneske og kanskje kvester vedkommende
for livet eller forvolder den påskuttes død. En kan også hevde at det
kan gjøres gjeldende et mer omfattende ansvar i tilfeller hvor
politiet skyter, fordi det her dreier seg om sanksjonert, dvs.
institusjonalisert vold i regi av samfunnets maktapparat. Mer enn
noe annet burde dette mane til stor forsiktighet.
Å søke å løse dilemmaet med å adoptere en holdning om at den som
skytes på av politiet selv er ansvarlig for å bli skutt på eller "det
er bare å gi seg når politiet kommer" innebærer å overse at det
handler om maktbruk, og at maktbruk involverer muligheten for
makt/misbruk/ og gale avgjørelser. Hvis maktbruken innebærer å utsette
andre for potensielt varig invalidiserende eller dødelige handlinger
er det desto mer som tilsier at den bør foregå med den største
varsomhet. I særlig grad gjelder det når makten forvaltes av en
institusjon hvis optimale funksjon er avhengig av befolkningens tillit
og samarbeid, som når det gjelder politiet.
Overfladisk sett kan et standpunkt mot ekspanderende ammunisjon brukt
av politiet fremstilles som naivt føleri, og det er mulig og kanskje
sannsynlig at noen motstandere reagerer på grunnlag av en slik
"mavefølelse." Fremfor alt er det sannsynlig at de som av en eller
annen årsak har bestemt seg for at ekspanderende ammunisjon er best,
vil søke å fremstille uenighet som utslag av føleri. For å kunne unngå
denne type feilforståelser, kan vi ta utgangspunkt i den rent
ballistiske oppførselen hos ulike typer prosjektiler. Her er det
utvilsomt at myke blykuler viser mindre tendens til rikosjettering, og
det bør ikke kunne diskuteres.
Det bør heller ikke kunne diskuteres hvorvidt ekspanderende ammunisjon
stopper ikke bare en "gjerningsmann," men stopper et påskutt
/menneske/ mer effektivt. Som kjent stopper og dreper ekspanderende
ammunisjon også jaktvilt som elg mer effektivt. De tall som har vært
fremlagt, som at 99% sannsynlighet for stopp oppnås ved 1-2 avfyrte
skudd med ekspanderende prosjektiler mot målet sammenliknet med 5-10
med helmantlet ammunisjon, gir oss heller ingen svar på det etiske
dilemma. At 1-2 kuler med ekspanderende ammunisjon i snitt fører til
99% stopp er fullt mulig og greit nok, men at gjennomsnittet av de som
påskytes skytes med 5-10 kuler som treffer sitt mål fremstår som
usannsynlig, hvis det er det som hevdes. Det er neppe derfor noen
spesielt relevant problemstilling å stille spørsmålet om "Vil du helst
bli skutt 1-2 ganger med ekspanderende ammunisjon, eller 5-10 med
helmantlet?" Det handler om å skyte på mennesker, og da bør vi spørre
hvilken effekt /hvert/ av disse skuddene har. Det er ikke på grunn av
hverken uvitenhet eller sentimentalitet at Haag-konvensjonene har
fastslått at ekspanderende blykuler påfører skuddofre så store skader
og fysiske ødeleggelser at slik ammunisjon ikke kan tillates brukt i
krig. Forbudet har kommet som følge av en verdiavveining. Denne
verdiavveining er ikke situasjonsbetinget, fordi den angår selve
menneskesynet som legges til grunn. Følgelig må vår tilnærming til
problematikken være /uavhengig/ av hvorvidt den påskutte er en
utkommandert soldat eller en som defineres som "forbryter" eller
"terrorist." Menneskeverdet kan umulig være situasjonsbestemt, hvis
det først etableres som normgivende.
Hvis ekspanderende ammunisjon tillates brukt - og brukes i andre
sammenhenger som eksempelvis av "antiterror"styrker forteller dette
likeledes om en verdiavveining, og det bør kanskje ikke overraske
at de som til enhver tid defineres som terrorister får sitt
menneskeverd vurdert dithen at det er akseptabelt med bruk av
"dum-dum-kuler."
Den som skytes på med ammunisjon som i alle tilfeller
er potensielt dødbringende kan neppe lastes for å gjøre motstand -
selv om vår forståelse for den påskutte gjerne er betraktelig mindre i
de tilfeller hvor han har gjort seg skyldig i å utsette andre for
dødelig fare. Dette bør likevel ikke hindre oss i å innrømme også de
politiet skyter på, et tilsvarende menneskeverd som uttrykkes gjennom
forbudet i krig mot ekspanderende ammunisjon.
Neste ledd i argumentasjonen til fordel for ekspanderende kuler er
deretter at fordi man trenger færre skudd vil risikoen for at publikum
treffes være redusert i tillegg til at rikosjettfaren fra hvert enkelt
prosjektil blir mindre. Dette kan se ut som et tilforlatelig argument,
så den som ønsker å argumentere mot politiets bruk av ekspanderende
ammunisjon bør nok i stedet for å trekke disse ballistiske detaljene i
tvil sette situasjonen i en større sammenheng.
Vi vet at ekspanderende kuler isolert sett fører til redusert frekvens av
rikosjetter, samtidig som de stopper (lemlester/dreper) sitt objekt mer
effektivt enn helmantlet ammunisjon. Her kan vises til medisinsk
kunnskap og all erfaring fra jakt, som forteller at ekspanderende
ammunisjon når den treffer volder mye større skader med derav
følgende større risiko for alvorlig og varig skade eller død enn
hva helmantlet ammunisjon medfører. Og her er vi tilbake til
utgangspunktet for diskusjonen og selve /begrunnelsen/ for at bruk av
ekspanderende prosjektiler er "inhumant" og medfører "unødig lidelse."
Dermed er vi også tilbake til spørsmålet om hvorfor ikke de personer
som politiet skyter på skal innrømmes den samme relative beskyttelse
mot inhumane metoder og unødige lidelser som de som deltar i krig.
Dersom en så forsvarer ekspanderende kuler under henvisning til at de
som skytes på er "forbrytere" vil dette unngåelig være et
verdiavveiningsspørsmål, hvor "forbryterne" eller de som skytes på av
politiet bevisst tillegges et lavere menneskeverd og mindre rett til å
bli forskånet fra inhumanitet og unødig lidelse enn en hva en
stridende soldat blir til del.
Problemet med å gjøre dét ligger ikke bare i det etiske, men ikke
minst i at politiet er mennesker. Politiet skyter ikke bare mot
livsfarlige forbrytere. Et politi som gis fullmakt til å skyte på
mennesker, og i bestemte situasjoner må det ha en slik fullmakt for å
fylle sin funksjon, vil også fra tid til annen beskyte mennesker i
tilfeller hvor det ville vært unødvendig eller uberettiget. Dessverre
har det også i Norden, og endatil i Norge, forekommet at
polititjenestefolk har skutt mot mennesker som vanskelig kan sies å ha
utgjort noen dødelig fare for publikum eller almenheten. Dette vil,
igjen dessverre, skje med større hyppighet desto mer våpenbruk fra
politiet er utbredt. Hvilket igjen betyr at flere mennesker vil
utsettes for politiets kuler. Da blir vi nødt til å spørre oss
hvorvidt vårt samfunn, sett i lys av disse momentene, bør gi
politiet adgang til å skyte på mennesker med ekspanderende blykuler
som sannsynlig avstedkommer en betydelig større risiko for død eller
uhelbredelig skade enn hva helmantlet ammunisjon gjør.
Det hjelper ikke å si at den som skytes av politiet har seg selv å
takke. Derimot er den oppfatningen i seg selv interessant. Fordi den
forteller at det her ligger en verdiavveining bak, og fordi det mer
eller mindre åpenlyst uttrykte og meget tvilsomme premiss om at det er
ditt eget ansvar at politiet skyter på deg er en indirekte innrømmelse
av at den ekspanderede ammunisjonen virkelig er så grusom i sine
virkninger som de kritiske røster fremhever (og som Haag-konvensjonen
har tatt konsekvensen av). For å forsvare politiets bruk av slike
prosjektiler søkes altså ansvaret forskjøvet fra den som skyter, over til
den som blir skutt og kanskje varig invalidisert eller berøvet sitt
liv. Ved nærmere ettertanke vil formodentlig de fleste se det
fullstendig uholdbare og uakseptable i en så utpreget skjev etikk.
Hvis og når en polititjenestemann tar avgjørelsen å skyte mot en
person er han - uavhengig av hva rettsapparatet sier - etisk ansvarlig
for konsekvensene. Dersom konsekvensen er at f.eks. en demonstrant
får vitale deler av sin kropp sprengt i stykker og blir lammet fra
livet og ned eller omkommer fordi en representant for politiet
avgjorde at situasjonen rettferdiggjorde skytingen, er det svært lite
trolig at det uheldige skuddofferets mor og/eller far vil stille seg
tilfreds med et utsagn om at "han kunne bare holdt seg unna og gjort
som politiet sa." Slike episoder har dessverre forekommet, og vi må
være realistiske nok til å innse at de vil skje igjen. Hvilket alene
taler til fordel for at politiet avstår fra å bruke ekspanderende
ammunisjon, selv om ingenting tilsier at ikke også forbrytere, eller
de som til enhver tid defineres som "forbrytere" eller "terrorister,"
skal nyte godt av den samme beskyttelse mot inhumane metoder som gis
til soldater.
Endelig har det blitt referert til dokumentet fra det internasjonale
Røde Kors, som på ytterst tvilsomt grunnlag går god for politiets bruk
av ekspanderende prosjektiler:
http://www.icrc.org/Web/eng/siteeng0.nsf/htmlall/irrc_849_Coupland_et_Loye/$File/irrc_849_Coupland_et_Loye.pdf
Hvis vi ser nærmere på argumentasjonen under avsnittet "The question
of police bullets" sies det følgende: "The Declaration was clearly
drawn up with military rifles in mind. However, handguns used by
many police forces worldwide use bullets with lead exposed at the tip;
these bullets both expand and flatten at impact. The use of such bullets
would be prohibited in international armed conflict according to the
technical wording of the Declaration. Would ballistic studies explain
this apparent paradox and why such police bullets should not be of
concern under existing international humanitarian law. The rifles that
were being used at the end of the nineteenth century fired a bullet
which delivers a maximum of approximately 3.000 joules of energy. The
ammunition for police handguns and machine pistols carry approximately
500 joules energy. Thus the expanding handgun ammunition does not and
cannot cause a wound as large as that caused by a dumdum rifle bullet
even if the former deposits its energy early in the track. A bullet
carrying 500 joules simply does not have the energy to cause a wound
as large or as serious as one carrying 3.000 joules. Nevertheless, in
terms of wound size near the entry point, deposit of 500 joules early
in the track may cause a larger wound than deposit of 3.000 joules
further down the track. To demonstrate the difference in terms of
effect on health, a clinical analysis of abdominal wounds show that,
if surgical care is available, the mortality from a 500 joule
abdominal wound is in the order of 12%, whereas the mortality of 3.000
joule abdominal wounds is above 50% and may be nearer to 90%. The use
by police of bullets with lead exposed at the tip might be justifiable
on two counts: first, such bullets are likely to by fired by police in
self-defence and at short range so as to maximize the chance of rapid
incapacitation of an attacker; and second, the risk of passing through
an attacker and so endangering others nearby is minimized. The
ballistic facts together with these two justifications mean that use
of police bullets with lead exposed at the tip is not incompatible
with reasonable use of force. This same reasoning applies to the
argument cited above with regard to anti-terrorist or hostage release
operations outside armed conflict. The above wound ballistic analysis
and justification explain why the empolyment of handguns that use
bullets with lead exposed at the tip should not preoccupy experts in
international humanitarian law."
Sitat slutt. Denne argumentasjonen er direkte eiendommelig, og den
holder nok ikke, selv om forfatterne, Robin Coupland og Dominique
Loye, er henholdsvis kirurg og fysiker (antatt med kompetanse på
ballistikk). Skremmende er det å lese en slik lettvint
rettferdiggjørelse av politiets bruk av blyspissammo. Hvis vi leser
teksten med et kritisk blikk, ser vi det fantastiske at forskjellen
mellom et treff av en håndvåpenkule med anslagsenergi på 500 Joule og
en militær riflekule med anslagsenergi på 3000 Joule brukes som
"begrunnelse" for hvorfor blyspissammunisjon er akseptabelt og helt i
orden. Skal en slik sammenlikning ha noen hensikt, må man naturligvis
sammenlikne skuddeffekten og skadevirkningene av treff med et
prosjektil med en gitt anslagsenergi og ekspanderende ammunisjon mot
et prosjektil med den samme anslagsenergi men med helmantel. Unnlater
man å gjøre dette, hopper man bukk over hele problemstillingen, og
påstanden om at ekspanderende ammunisjon i et håndvåpen er noe
fundamentalt annerledes enn tilsvarende i en rifle virker lite
troverdig. Videre møter vi igjen påstanden om at "dum-dum" kulene er
ønskelige for å unngå at andre mennesker enn de politiet skyter på
blir truffet av skuddene, og denne påstanden synes også å være den som
i størst grad brukes av det norske politiet. Troverdig er imidlertid
heller ikke dette, spesielt ikke når man uttrykker seg slik: "...such
bullets are likely to by fired by police in self-defence and at short
range so as to maximize the chance of rapid incapacitation of an
attacker; and second, the risk of passing through an attacker and so
endangering others nearby is minimized." Dette holder dessverre ikke.
Hvis det er snakk om å skyte på kort hold er risikoen for å skyte på
andre klart mindre, i tillegg til at det finnes alternative metoder
som elektrosjokkpistoler som er like effektive på kort distanse.
Realistisk er det selvfølgelig ikke å tro at politiet alltid skal
kunne klare seg med ikke-dødelige våpen, men å forsvare
blyspissammunisjon med at man skyter på kort hold er svært tynt. Vi
merker oss også at politiets mål to ganger betegnes som "an attacker."
Denne beskrivelsen er neppe alltid i overensstemmelse med de faktiske
forhold når politistyrker løsner skudd mot mennesker, selv om den
tydeligvis er det i den idealverden forfatterne Coupland og Loye
tegner opp for å legitimere politiets bruk av denne ellers forbudte
inhumane ammunisjonstypen. Avslutningen "The above wound ballistic
analysis and justification explain why the empolyment of handguns that
use bullets with lead exposed at the tip should not preoccupy experts
in international humanitarian law" kan stå som noe av et skoleeksempel
på en syltynn rettferdiggjørelse, og den kritiske leser vil forstå at
her er det mye som ikke stemmer. Premissene er tvilsomme og
konklusjonen er likeledes svakt fundert. Man prøver nesten å fremstille
det som om ekspanderende kuler er noe humant - fordi et ekspanderende
prosjektil fra et håndvåpen er mindre ødeleggende enn et prosjektil
fra en rifle. Dessverre, dette er ikke godt nok. Røde Kors' svært
uheldige utsagn som sitert overfor bærer mest av alt preg av at man
har startet ut fra en ønsket konklusjon om at politiet skulle få bruke
den ammunisjon de selv finner det for godt å bruke, for så å tilpasse
argumentasjonen til denne - uten hensyntagen til humanitære prinsipper.
Den holdningen som - det være seg bevisst eller ubevisst - går ut på
at "hvis du er en forbryter behøver vi ikke å behandle deg etter de
samme regler for human behandling som gjelder i forhold til andre
mennesker" kan bli og blir brukt for å rettferdiggjøre voldsutøvelse
og grov mishandling av mennesker verden over, inkludert avlivning.
Vedrørende stridsmidler som flammekastere, så er et eventuelt manglende
forbud mot bruk av disse i krig selvfølgelig intet gyldig argument for
at ekspanderende ammunisjon skal tillates brukt av politiet, men tvert
i mot et argument for å se nærmere på om ikke eksempelvis
flammekastere bør medtas i konvensjoner om forbud mot bruk av særlig
inhumane metoder.
Vi trenger et politi, vi trenger et effektivt politi, og kanskje vi
endog trenger flere politifolk. Sannsynligvis gjør vi det. Som et
eksempel, er det mye som taler for at den store fremveksten av privat
rettshåndhevelse i regi av private vaktselskaper fører med seg en
svekkelse av rettssikkerheten når disse overtar oppgaver det
offentlige politi burde hatt. Det har i Oslo vært minst én rettssak
hvor vektere har sittet på tiltalebenken for overdreven voldsbruk mot
en person de anholdt og satte håndjern på. Påsettingen av håndjern
foregikk på en temmelig brutal måte, noe som var en del av
tiltalegrunnlaget. Under rettssaken kom det frem at vekterne i løpet
av sitt seksti-dagerskurs hadde blitt opplært til å stramme
håndjernene kraftig når de satte slike på folk. En politimann som
var påtalemyndighetens vitne forklarte seg derimot i stor detalj
hvordan han under sin politiutdannelse hadde lært hvordan håndjern
nettopp ikke skulle strammes for hardt til, dette for å unngå unødig
skade på den pågrepne. Denne respektavtvingende og fagmessige
beskrivelse av hvordan man også under en pågripelse skal utføre sitt
politioppdrag med samtidig effektivitet og minst mulig skader på den
pågrepne, kan stå som et symbol på kvalitetsmessig godt og etisk
høyverdig politiarbeide.
Kjernepunktet er altså ikke hvorvidt vi har behov for et effektivt
politi, og fremfor alt ikke hvorvidt politiet er "onde." De er mennesker.
Hovedsaken er at vi som samfunn får nøyaktig det politi vi legger opp
til. Her er både politifolks utdannelse, instruks og funksjon
avgjørende. I den forbindelse kan det argumenteres for at det er
svært sannsynlig at politiets bruk av ekspanderende ammunisjon - selv
om flertallet av de som skytes med slike kuler er aldri så kriminelle
- over tid vil føre til at publikums tillit til og sympati for
politiet reduseres. Hvilket er alvorlig, og her må etatens mer sindige
representanter oppfordres til å se den mer omfattende virkeligheten i
øynene, og forstå hvor stor og ubotelig skade en bruk
av ekspanderende kuler vil kunne gjøre på politiets anseelse i
befolkningen. I tillegg kommer her at et verdivalg fra politiets side
om å bruke ekspanderende ammunisjon sender ut et signal om hvilke
verdier politiet bygger på, hvilket igjen vil påvirke hvem som søker
til politiets rekker. Summen av alt dette bør få politiet og det
øvrige samfunnet til å tenke seg om før ekspandende prosjektiler tas i
bruk av vårt politi. Det er ingen skam å snu, så fremt man snur i tide.
(Follow-up til relevante nyhetsgrupper er satt, hvis eksempelvis
jurister eller medisinere har kommentarer til forslaget om at politiet
skal gis adgang til å bruke ekspanderende ammunisjon mot mennesker.
Medisinerne kan forventes å ha tilgang på empiri angående hva som
skjer når mennesker skytes med den type prosjektiler som her er tema,
i form av helt konkrete opplysninger om skadeomfang og
alvorlighetsgrad. Temaet er også alvorlig nok til at det fortjener
å diskuteres videre i no.samfunn.politikk.diverse om noen er
interessert.)
Per Inge Oestmoen, Norway